Med egen nøkkel til folkets hus

Stortingets Presselosje har en offisiell og en uoffisiell historie. Den første finnes delvis på trykk. Den andre lever bare muntlig, på landsmøte-nachspiel og ved bordet vårt i restauranten. Her kommer en blanding, som i pressen selv; – litt sant og litt sladder.

Av Terje Valestrand (Bergens Tidende)

For å ta det tyngste først: Vi var ikke med i 1814. I 1905 lot vi oss lure til taushet. I 1940 møtte bare én av oss frem på Østbanen da storting og regjering rømte med toget til Hamar: Og som alltid, også 9. april måtte vi stole på NTB.

Vi vet heller ikke hvor gamle vi er. Presselosjen har ingen stiftelsesdag, men omtrentlige jubileumsfester har tatt utgangspunkt i ca 1920. Trolig er vi godt over 90 år når denne historien skrives. Altså er vårt utgangspunkt langt bedre enn både Bibelen og Snorre, som begge ble forfattet flere hundre år etter at begivenhetene angivelig fant sted.

Opp fra intet

Når det ikke var innredet noen presselosje på Eidsvoll i 1814, skyldes det at der ikke var noen pressefolk til stede. Selv om de folkevalgte vedtok en grunnlov som slo fast at ytringsfrihet skulle finne sted, så var det ingen som kunne formidle nyheten.

Der var heller ingen referenter som kunne gjengi hva som ble sagt. Norges historie fra de dramatiske begivenhtene denne våren er derfor basert på dagbøker og brev fra de som deltok. Kildekritisk tvilsomt, med andre ord.

Det første kjente avisreferatet fra Stortinget kom i 1821, selvsagt i Morgenbladet. Da var vårt parlament etablert i Kristiania, lettere tilgjengelig enn langt ute på landet, der Eidsvoldsbygningen lå.

Den første stortingsjournalisten, altså vår første kollega, var redaktør Niels Wulfsberg, som slett ikke ikke var utdannet til yrket. Han var derimot prest, bokhandler og boktrykker. I sin samtid ble han «beundret for oppsøkende journalistikk, men kritisert for politisk opportunisme». Ingen ukjent karakteristikk.

Wulfsbergs første referat fyller stort sett hele utgaven av Morgenbladet denne historiske dagen. Det meste som ble sagt kom på trykk. Tre år senere fikk pressen tilgang på Stortingets protokoller. Vi trengte ikke lenger referere selv, bare klippe og lime, etter ønske og behov.

Utover på 1830-tallet åpnet også avisene for leserbrev, som ofte i friske formuleringer kommenterte det som skjedde på Stortinget.

Suget etter stortingsstoff tiltok. Bøndene i Inn-Trøndelag ville i 1833 sende sin egen mann til Stortinget. Han skulle skrive hjem til avisene om hva som egentlig skjedde, og hvordan tingmennene tedde seg i hovedstaden. Skjønt det var neppe bekymring om ensomhet og rusmisbruk som opptok trønderbøndene.

Dramatikken fortsetter. En julidag i 1836 møter statsråd Valentin Sibbern opp i Stortinget med følgende beskjed fra kong Karl Johan: Stortinget skal oppløses neste formiddag. Dette er så oppsiktsvekkende at avisen Den Constitutionelle kaster seg rundt, og får utgitt et ekstranummer.

Den aktive nyhetsjournalistikken hadde gjort sitt inntog i Stortinget.

En presselosje var ennå langt frem. Men alt da Stortinget holdt hus i Katedralskolen, i krysset Dronningens gate/Tollbugaten, sto kampen for tilværelsen blant journalister, statsråder og folkevalgte. Vi måtte ta til takke med en plass på galleriet, men der slapp ingen inn uten godkjenning fra politiet. Løsningen ble at ordensmakten utstedte tre billetter til pressen. De heldige var Morgenbladet, Handelstidende og Patrouillen. Andre medier var ikke aktuelle.

Men pressefolkene satt ikke alene på galleriet. Også kongens ministere måtte sitte der, om de ville vite hva som skjedde. De hadde jo ingen adgang til Stortingets forhandlinger før i 1884.

Nevekamp

Den fysiske presselosjen, altså der vi sitter og henger den dag i dag, kom på plass da Stortingets eget bygg ble åpnet 5. mars 1866.

Men det var ingen :- Værsågod sitt. Vi ble raskt kastet opp på galleriet igjen, etter en slåsskamp på bare nevene, mellom presse og politikere. Det var under de harde oppgjørene om parlamentarismen på 1880-tallet. Pressefolk var Høirefolk, de førende politikerne var fra Venstre, og man tålte ikke hverandre.

Dessuten var inngangen til presselosjen fra selve salen, slik at våre folk fritt kunne valse ned til de folkevalgte, og valse opp med dem, om nødvendig.

Den storkjeftete bergenseren Christian Friele var sjef i Morgenbladet, og ble utvist fra Stortinget da han kalte president Sivert Nielsen for en Pontius Pilatus.

På byen kunne han da skryte på seg at «kun Kongen og jeg har ikke adgang til å overvære Stortingets forhandlinger.»

Lett lurt

Tre år varte forvisningen til galleriet. Da vi fikk flytte ned igjen, var den direkte adgangen til salen låst, og the gentlemen of the Press måtte åle seg opp og ned en trang vindeltrapp for å komme i posisjon.

Med kampen om parlamentarismen bak seg, skulle vi tro at Stortingets journalister tok fatt på unionsoppløsningen med skarp penn. Det gjorde de forsåvidt, i kommentarer. Over 50 journalister og redaktører fikk utskrevet adgangskort, som Stortinget selv hadde overtatt fra politiet. Både russisk og tysk presse var representert.

Men nyhetene gikk de alle glipp av. Mye skjedde jo bak lukkete dører da Norge skulle rive seg løs fra Sverige, og lite sivet ut om hva som hendte.

De ulike, sentrale aktørene hadde forskjellig tilnærming til pressen. President Carl Berner brukte kritt,og satte en strek et sted i korridorene. Forbi denne fikk ingen pressemann komme. Slikt ble det lite nyheter av.

Statsminister Christian Michelsen gjorde det motsatte. Han gikk rundt og snakket journalistene rundt, lekket og lo, men avsluttet alltid med en alvorlig, bergensk mine: Men dette , mine herrer, må dere ikke skrive.

Det ble ikke nyheter av slikt heller.

Den gang, som senere, og som omtalt i Niels Kiærs «Det lykkelige valg»:

-I korridorene, i korridorene. Det var i korridorene journalistene plukket opp nyhetene. Særlig fordi det var her representantene satt. De færreste hadde egne kontorer den gangen da Stortinget bare var Stortinget.

Og den lille kaféen som fantes på et bakrom, den var stengt for pressens adelsmenn.

Vi er i gang

Vi antar at Stortingets Presselosje ble stiftet pluss/minus 1920. Men dette er ingen eksakt kunnskap.

Det var på den tiden da journalistene gikk med flosshatt og hvite hansker, og reiste seg fra stol og benker når størrelser som Gunnar Knudsen kom anstigende.

I fagbladet Journalistens desemberutgave for 1920, finner vi et bilde av 15 representanter for pressen på Stortinget, under overskriften «Stortingsgruppen».

I april året etter mottok Stortinget et brev fra en journalist om «regler for presselosjens benyttelse».

Dette var første gang stortingsjournalistene opptrådte samlet, og vi legger til grunn at Presselosjen ble født omtrent under disse omstendigheter.

Først 50 år senere ble det vanlig med protokoller og referat fra møtene, slik at ettertiden kan forholde seg til fakta. I mellomtiden levde vi på muntlige overleveringer, en fin og velprøvd tradisjon i primitive folkeslag.

Alle var med

Det handlet først og sist om hvem som skulle ha adgang til Stortinget, og til presselosjen, som var trang og tett. Så tett satt man at folk ble sykemeldt med stive skuldre og vridd nakke. Da ble det en nedre og en øvre losje, som i dag, der A-laget satt nede og røkla ble sendt opp.

Dessuten skulle partisekretærene ha plass blant journalistene, de ble regnet som en naturlig del av pressekorpset.

Presselosjen som organisasjon var løst organisert, uten andre verv enn valgte formenn.

Noe viktig skjedde i 1935: Stortinget så seg ikke lenger i stand til å regulere adgangen til presselosjen. Den fikk vi ansvaret for, og har hatt det siden.

Samme år som Norge fikk Hovedavtalen i arbeidslivet, Kriseforliket i Stortinget og Arbeiderpartiet kom til makten for godt, fikk Presselosjen avtale om å regulere journalisters adgang til Stortinget.

Vi fikk nøklene til folkets hus.

En privat organisasjon av kommersielle aktører skulle avgjøre hvem som fikk slippe inn i landets parlament.

Det skulle pressen visst !!!

Men ordningen har vart i snart 80 år, og få har for alvor stilt spørsmål ved prinsippet.

En del av systemet

«i Pressens funksjon er som en integrerende del av det parlamentariske system», skrev BTO-redaktør Olav Maaland, en av veteranene i Presselosjen. Det var i 1965. Han, og flere av hans generasjon og støpning, levde opp til dette.

De fikk vite mer enn de fikk skrive, og fant seg villig i det. Utenriksminister Hallvard Lange hadde lange bakgrunnssamtaler med lojale journalister og redaktører. Der fortalte han hva som skjedde på frontavsnittene i Den kalde krigen. Men ikke et ord i avisene. Maaland innrømte på sitt dødsleie at han hadde vært kontakt for etterretningen, og flere enn han rapporterte til våre hemmelige tjenester om hva som rørte seg i pressen og på Stortinget.

De fleste avisene var partibundne, og journalistene var selvsagte deltakere på gruppemøtene: A-pressen hos Ap, Høyrepressen hos Høyre, Venstre-avisene hos Venstre, Nationen hos Bondepartiet/Senterpartiet, Vårt Land hos KrF osv.

NRK og NTB hadde ikke adgang hos noen, men det var ikke noe problem. Etter gruppemøtene møttes journalistene over en øl i restauranten, og utveklset opplysninger.

Slik ble alle de involverte informert, og ingen visste hvor informasjonen kom fra. Særlig kommentatorer og lederskribenter hadde nytte av denne praksisen.

Fyll og ukultur

Anekdotene om festlig fyll i Presselosjen er mange. Bak skjuler det seg en kultur som må betraktes med den tids briller: Man ble invitert og påspandert. Under dekke av faglig virksomhet var det middager og utflukter der alkohol var et vesentlig element. Private bedrifter og organisasjoner inviterte Presselosjens medlemmer til lukkete arrangement. Det er lite i protokollene som forteller om motstand eller advars ler mot dette innad i losjen. Mange av disse arrangementene er referert i årsberetningene, andre har levd sitt liv bare på det verbale plan.

Som historien om da Presselosjen var invitert med til åpningen av Norsk Jernverk i Mo i Rana, i 1955. Man reiste med nattoget. En av våre folk sovnet i siste vogn, den som ble koplet av i Mosjøen. Så kom han i drosje over Korgenfjellet til Jernverkets port, kun iført NSBs vatteppe. Innhyllet i dette ba han Einar Gerhardsen om lån til å betale drosjekusken.

Mindre sjarmerende er den regelrette fylleturen til Voss vel tyve år senere. Det kom regning på både nye vinduer og ekstra rengjøring, som verten, NSB, nektet å betale.

I mange år var det også tradisjon at statsministeren inviterte en indre krets av Presselosjens medlemmer til middag i Parkveien 45, mot referatforbud. Det er ikke mer enn 15 år siden vi avviklet den tradisjonen.

Opprydning

Det er en viss sammenheng i utviklingen av politisk journalistikk og Presselosjens utvikling: En overgang fra lojalitet til uavhengighet.

Gjennom 1980-og 90-tallet avviklet vi de fleste tradisjoner som i dag virker utrolige. Avisene løsrev seg fra partiene, og journalistene sluttet å gå på gruppemøter. Sist ut var Aftenposten og Adresseavisen fra Høyres gruppe, sent på 1980-tallet.

Det ble slutt på alle inviterte arrangement, og gaver fra Presselosjen til politikernes runde dager. I samråd med Jo Benkow endret vi også navnet på den toleranseprisen som han i sin tid, 1987, gav penger til, og som bar hans navn de første årene.

Også våre egne kriterier for medlemskap har utviklet seg, noen vil si i bølger. Det var en kamp å få ut politiske informasjonsfolk. Det var også en kamp for å holde borte blader og tidsskrift som knapt hadde en politisk dagsorden. Revisjon av medlemskriteriene har vært oppe på mange årsmøter. Siste revisjon var i 2004.

Våre arbeidsforhold har også endret seg. Fra trange loftsrom, til gedigen luksus på Grand hotel, noen år rundt 1990, tilbake til dagens skrivestue i hovedbygget. NTB og NRK har alltid hatt egne avtaler og rimelig gode arbeidsforhold.

Kvinnene kommer

Da presidentene Nixon og Ford hadde rotet det skikkelig til å Det hvite Hus, valgte amerikanerne den moralske Jimmy Carter i 1976, for å rydde opp.

På samme måte valgte Presselosjen Hjørdis Ånestad Tiltnes til leder tre år senere. Hun var den første kvinne i denne posten, og hun hadde litt av en oppgave. Med bakgrunn fra Jæren og Stavanger Aftenblad, var det nøkternhet og måtehold som preget henne.

Hun drev en slags djevelutdrivelse fra Presselosjen, etter år med fyll og umoral.

Men også statsmaktene merket hennes nærvær. Statsminister Kåre Willoch fikk Bibelordboken i gave fra henne, og på oppdrag fra en statsministerens kontor skaffet hun Gro Harlem Brundtland både Bibelordboken og Vedkjennelseskrifta for Den norske Kyrkja.

Da Hjørdis gav seg i 1987 var Presselosjen blitt litt mer nøktern og kvinnene var på vei inn. Men det gikk langsomt. Andelen kvinner i Presselosjen steg fra seks prosent i 1974 til 10 prosent i 1980, 11 prosent i 1990 og 23 prosent i 2000. Når dette skrives, 2012, er kvinneandelen 27 prosent( 70 av 261 medlemmer)

Presselosjens første kvinnelige medlem var forøvrig Gudveig Lavik fra Høires Pressebyrå. Hun kom med i 1950.

Flere kvinner har vært ledere etter gjennombruddet i 1979: Kari Storsletten, VG, Karen Eldbjørg Toven, NTB og Elisabeth Skarsbø Moen, VG.

Inn i vår tid

I det nye tusenåret har Stortingets Presselosje vært preget av stabilitet og modernitet. Økonomien er solid, og brorparten av inntektene går ikke lenger til julebord og fest. Innføring av egenandel på julebordet tok dessuten bort brodden av kritikken mot organisasjonen.

På en egen hjemmeside kan medlemmer og andre følge med på aktivitet, og få innsyn i medlemslisten.

En januardag i 2008 gikk Presselosjen og Stortinget sammen om en mektig markering av Dagblad-journalist Carsten Thomassens brutale død under terrorangrepet mot Hotel Serena i Kabul. Hele landets politiske ledelse sto sammen med pressens folk under denne minnestunden i Eidsvoldsgalleriet. Noe slikt hadde aldri skjedd før.

På Stortingets minnemøte den 1. august 2011, etter terroren den 22 juli, var også Presselosjen representert ved sin leder.

Verden er kommet nærmere vår hverdag, og Presselosjen er i takt med sin tid.

Kilder: Det norske Stortinget 150 år(artikkelsamling fra 1964). Sigurd Allern: Flokkdyr på Løvebakken?. Aschehougs/Gyldendals Store Norske Leksikon. Diverse protokoller og muntlige overføringer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s